Ja – da har det gått to måneder siden vi kom hit til Israel. For min del føles det som jeg har vært her i en evighet, samtidig som tiden flyr avgårde. Jeg har allerede blitt kjent med mange nye mennesker og det er så spennende for meg å være et sted hvor det er så mange forskjellige kulturer samlet på en plass. Her i Haifa bor det blant annet både jøder, arabere og russere, og jeg blir spurt om jeg snakker russisk ca hver gang jeg er på butikken, på markedet og t.o.m på busstopp. Mange prøver å spørre meg om ting på russisk, og det eneste jeg svarer da er «lo Russit» som en slags forkortelse for at jeg ikke snakker russisk. De fleste blir overrasket hver gang, og jeg ser nok litt russisk ut siden jeg blir spurt så ofte!

Jeg har bemerket meg at de fleste her nede er veldig mye mer frimodige og åpne enn oss litt «kalde» nordmenn, det er helt vanlig å spørre om veien eller hvor bussen går, eller om du har 6 shekel til en bussbillett, og dersom det er ledige seter på bussen så skal de brukes. Oppfører du deg litt rart eller gjør noe som andre på bussen ikke liker, så får du høre det. Du kan rett og slett risikere å bli skjelt ut på gata om du ikke gjør noe riktig. Idag fikk jeg og ei jeg bor med kjeft da vi var på fruktmarkedet fordi vi gikk i veien for en som kosta butikken sin. Akkurat der var plassen ikke større enn den måtte være og vi kom oss ikke ut om vi ikke gikk i veien for han, stakkars. Det skal ikke være lett å drive butikk!

Skal du noe i dette landet så skal du presse på og være først, det å vise hensyn er ikke alltid det de er best på. Feks var jeg en tur i Jerusalem og prøvde bybanen der, og skal du av denne skal du presse deg gjennom en haug som skal inn samtidig som du skal ut. Har du litt behov for såkalt «personal space» eksisterer ikke dette. Du kan bli gått ned på gata om du ikke passer på og det å stå nesten oppi noens armkrok er helt vanlig. Så jeg har fått meg noen kultursjokk allerede.

Likevel merker jeg at de jeg treffer som jeg blir kjent med, er usedvanlig varme og kjærlige mennesker. Jeg treffer spesielt nye mennesker når jeg går i «forsamlingen» som de kaller seg selv på engelsk – altså i «the congregation». Det heter egentlig ikke kirke her, med mindre du er arabisk kristen. Har du truffet dem en gang og snakket litt med dem, kan de neste gang de treffer deg, finne på å gi deg en klem. Hjemme er dette litt fjernt, jeg klemmer vanligvis ikke mennesker jeg har truffet en gang tidligere, jeg venter med det til jeg kjenner dem ganske godt. Likevel synes jeg at det er veldig hyggelig, og jeg kjenner at det slett ikke gjør meg noen ting å gjøre det her. Jeg tror vi kunne lære litt av denne åpne kulturen som jeg møter her, hjemme i kalde Norge. Hvis vi brydde oss litt mer på bussen, hvis vi brydde oss litt mer i kirka, kanskje vi hadde fått gode samtaler og nye bekjentskap. Kanskje vi hadde kunnet hjelpe vår neste på en bedre måte?

Det å forandre en satt kultur tar tid og det krever en innsats av oss som er rundt. Jeg synes det er kjempevanskelig å snakke med fremmede på bussen, selv om jeg tror at noen ville satt pris på det. Det finnes nok av ensomme mennesker og mennesker som trenger at noen gjør dem noe godt. Er det så farlig å bry seg om sin neste? Er det så farlig hva andre tenker om deg og det du gjør? Jeg tror at dersom vi ber Gud vise oss vei og samtidig se litt ekstra rundt oss når vi er ute og går – så kan vi bidra til at der vi bor eller befinner oss blir et bedre sted. Det krever sitt å forandre sin væremåte og sitt tankesett, men jeg tror at vi kan utgjøre en forskjell. Har vi Gud med oss, hvem kan være mot oss?

Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.

-Matt. 25:40

Ellers kan jeg oppdatere litt kort fra min arbeidshverdag, jeg har hatt en uke fri fordi jeg fikk besøk av min gode mamma, som gjorde godt når jeg av og til får et snev av hjemlengsel. Fikk reist litt rundt omkring, og sett litt annet en mine vanlige fire vegger. Og så har vi vært på volontørtur! Da dro vi tidlig om morgenen kl 05 til Masada, og på veien spiste vi frokost til soloppgang i ørkenen. Vi plasket også rundt i Dødehavet en stund før vi spiste en god middag på arabisk vis. Dagen varte veldig lenge fordi vi sto opp så tidlig, men jeg har visst blitt velsignet (?) med at jeg sovner i bil når andre kjører, så jeg fikk hvilt meg mellom slagene (nei, jeg er ikke 95 år enda, men det kan av og til høres sånn ut). Det var en kjekk dag for alle som var med, og vi føler at de setter pris på oss som volontører, og det er godt. Bilder fra denne dagen kommer etterhvert når jeg har fått tak i dem.

Ellers har en av beboerne ved Ebenezer fått hjemlov, og i begynnelsen var det merkelig å kjenne på at hun ikke lenger er her med oss. Jeg fikk bare kjenne henne i en kort kort stund, men for beboerens del var det et stort ønske om å få lov til å dø, og hun hadde det fysisk ikke noe godt lenger. Jeg håper at det kommer et godt og positivt utfall av det livet hun levde og at hun nå har fått fred hos Gud.

I går tok vi med oss endel av de friskeste beboerne på konsert, og spesielt en av dem er så glad i musikk. Hun skulle på konsert, uansett hvor mange trapper hun måtte gå i (hun er ikke så god til beins). Etter konserten var det så gøy å se reaksjonen hennes, hun var helt i fyr og flamme! Musikken gleder henne så mye, og det er sånne øyeblikk som dette jeg gjemmer i hjertet og tar med meg hjem.

Ellers er det tilbake til hverdagen; vi jobber og hviler, og er litt turist innimellom. Jeg for min del er veldig takknemlig for tiden for at jeg har fått muligheten til å komme hit til Israel og får oppleve landet som flyter med melk og honning. Gud er en god Gud! og som sangen sier: «You’re a good, good Father». Han velsigner meg hver dag, og jeg føler at jeg har fått i overflod. Tenk så heldig jeg er! Må Gud gi meg visdom sånn at jeg kan være et redskap for han.

Jeg ønsker dere som leser en riktig god og velsignet uke videre!

Lehitraot !

-Hanna –